Lises topplokk

Det snakkes, det dømmes, folk gjør seg opp meninger om ting de kanskje skulle vist mer om. Det kan være lett å gå i den fella og det gjør jeg jo selv av og til! Vi er tross alt mennesker. Men noen ganger kan det være lurt å ta en sjekk. Oppdatere seg litt og vurdere det vi deler videre.

Vi med usynlige sykdommer/diagnoser og vi som ”naver” er ofte blandt de som får gjennomgå. Er ikke ting tydelig synlig med det blåtte øyet så er det vist veldig vanskelig for enkelte å forstå at det likevel kan ”feile” noen noe. Akkurat som vi mennesker fult og helt kun består av vårt ytre skall. Det du kan se. Høres ikke det egentlig veldig dumt ut? Vi alle vet at det er mye mer enn som så. Ja vi har organer, et skjelett og blod…. Vi har også et nervesystem.. Vi har følelser som er skapt av kjemiske prosesser i hjernen for å nevne en bitteliten brøkdel….

Innimellom opplever jeg mennesker som gjør seg opp sterke meninger om dette temaet selv om de vet lite.. Og det skal gjerne deles ut i det vide og brede. Noen blir nesten litt aggressive. Hva gjør dem så sikre på det de er så uvitende om? Eller handler det mer om å dekke over uvitenheten? Frykten for det ukjente som er et vel kjent fenomen.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Noen mennesker der ute er helt sikre på at alle vi uføre bare en en gjeng latsabber som fint kunne fått rævva opp fra sofaen. Tatt i et tak. Ikke være så hårsåre og at det nesten ikke går ann å ta i oss. Vi er så skjøre at vi sprekker bare du ser på oss. Haha! Jeg hører jo for meg disse steriotypene og skal ikke nekte for at jeg ser en liiiten bit humor! Men nok om det. Men joda, det er jo faktisk slik noen oppfatter denne gruppa.

Og vet du hva, det er nok helt sikkert en liten gruppe der ute som faktisk er late, noen som utnytter systemet og sikkert kunne tatt seg sammen litt. For all del. Men med hånden på hjerte, de aller fleste jeg ser og hører om de gjør så godt de kan! I et samfunn som stadig har mer fokus på effektivisering. Så det er kanskje denne bittelille gruppa som ødelegger ryktet til oss andre. Nav systemet har også blitt mye strengere på hvem som får ufør og annen pengestøtte. Så dette er ikke noe man bare får servert i fanget uten et skikkelig blodslit!

Mange blir prøvd ut på ulike arbeidsplasser mye lenger enn helsa tilsier. Flere holder på i over 15 år før de får en varig forutsigbar pengeløsning. For at nav skal være helt sikre på at akkurat du har krav på disse pengene. Mange blir enda sykere av dette. Det er mye økonomisk usikkerhet og stress i denne tiden. Noe vi vet tærer på det psykiske. I tilegg skal du deale med spørsmål rundt hvorfor du er på NAV, ikke kan jobbe, ikke kan jobbe mer, ikke fulfører utdanning eller kommentarer som: er det ikke kjedelig å bare trå hjemme, du virker ikke syk, ser ikke syk ut, tenker for mye, føler for mye, innbiller deg ting og lista er lang….

At folk ikke tror på deg. At folk tror du er slu og utnytter systemet og generelt er en type som ikke gidder. Det er ikke så kult! Det gjør noe med selvfølelse og selvtillit. Tenk deg om et par ganger før du fiser ut en kommentar. For de aller fleste av oss som har vært årevis i nav systemet er alt annet enn late. Vi har kjent masse på motstand, mange motbakker, avslag, hatt viljestyrke, vært tolmodige, måtte stå opp for den vi er, tåle mobbing, utestenging og den generelle belastningen det er å være utenfor majoriteten.

Så ta en sjekk av og til. På meningene dine, holdningene og hvordan du fører samtalene med andre mennesker. Er det egentlig så viktig om penge kommer fra nav eller en arbeidsplass. Hvilke verdier har du? Hva setter du pris på i et annet menneske? Jeg tror neppe svaret er jobb titel, utdannelse eller hvor mye noen tjener….

Kanskje flere kan slå seg til ro med at pengene er vel fortjent. At det er mennesker som har kjempet og gjort sitt aller beste. At vi skal være glade for at vi bor i Norge hvor alle har rett på et verdig liv uansett fungsjonsnivå.

Jeg har både Autisme og ADHD. 2 diagnoser som ofte kan henge sammen og vil gjerne helt forskjellige ting. Det å ha denne kombinasjonen kan være veldig utfordrende. De er ikke alltid venner kan du si. Det er som å bli dratt vær arm i 2 ulike retninger.

ADHD: Jeg vil ofte veldig mye, har mange planer og drømmer. Vil være mer sosial og synes ofte jeg ikke strekker til. Det er også vanskelig å holde fokus og være effektiv i en hverdag. Planlegging og struktur krever mer. Vi med ADHD sliter også med å sortere informasjonen vi tar inn. Det blir lett kaos i hodet. Jeg er utolmodig. Ønsker ofte å bli fort ferdig med prosjekter og gjøremål. Et annet kjent fenomen er at det er vanskelig å starte og vanskelig å avslutte ting. 

Autisme: Vil ha det rolig og forutsigbart. Jeg blir ofte sliten av disse ADHD innfallene. Særlig etter en sosial sammenkomst eller fest. I min sirkel hvor jeg er trygg er jeg ofte den som byr mye på meg selv og er utadvendt. Ler og tuller mye! Og jeg har det veldig bra med det, men trenger desto mer ladetid etterpå. Mer alenetid. Og dette kan være utrolig kjedelig å måtte ta hensyn til noen ganger. For det er ikke bare det sosiale som krever mer. Det er egentlig alt som skjer rundt meg. For jeg mangler det filteret hvor uviktig informasjon og inntrykk filtreres bort. Jeg tar inn alt. Så det skal ikke alltid så mye til i en hverdag før begeret renner over. Det er særlig vanskelig å takle forandring, nye ting og gjerne om dette kommer brått på!

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jeg har måtte lære å finne en balanse mellom ytterpunktene. Lære å sette grenser og prioritere de tingene som gir meg mest påfyll! Bli kjent med seg selv. I dårlige perioder ligger jeg mye. På sofaen eller i senga. Kroppen føles tung og i hodet er det bare kaos. Det blir en utfordring å komme seg gjennom hverdagene med alt det innebærer. Husarbeid, dra på butikken og lage middag blir et stort tiltak. Struktur og rutiner rakner. Bekymringstanker, angst og stress føler ofte med her.  

Jeg merker veldig stor forskjell på når jeg tar vare på meg selv og ikke. Jeg har blitt veldig bevist på egen verdi. Det å sette grenser og si nei. Det kan ofte koste kommentarer og rare blikk fra andre. Men dette er mest sansynlig mennesker som ikke har fulgt din reise og kjenner din bakgrunn. Eller mennesker som bare har gjort seg opp en mening på forhånd. Uansett, er de som dømmer, som ikke ønsker å lytte eller forstå kanskje ikke mennesker du skal ha så nært i livet. Derfor er det heller ikke så viktig hva de måtte mene og tro! Takket være den gode jobben jeg har gjort med å tilrettelegge livet mitt, skaffet meg nok kunnskap og lytter til kroppen har jeg uten tvil flest gode perioder. Det kan nok være lett for andre å dømme som bare ser et lite glimt fra livet ditt hvor alt tilsynelatende virker bra. De ser ikke deg når du ligger utslitt hjemme i senga. Eller sitter med angst og uro fordi du skal ut på butikken å handle mat. Mange av de vi møter, enten på arbeidsplassen, på kjøpesenteret eller andre sosiale arrangementer ser deg som oftest når du er på overskuddsiden. 

Det å leve med diagnoser som ikke synes på utsiden kan være ekstremt krevende. Jeg har kjent mye på forklaringsbehov. Redd for å bli misforstått.  I arbeidslivet har ofte folk lurt på hvorfor jeg er tilknyttet NAV, Hvorfor jeg ikke har utdannelse eller kan jobber mer. Mange og særlig jenter med disse diagnosene er vanvittig gode til å maskere. Flere får ikke diagnosene før i godt voksen alder. Hvor de ofte er så utslitte at en utredning tvinger seg frem. Jeg fikk mine da jeg var i slutten av 20 årene. Frem til det har Tourettes diagnosen vært svaret på alt jeg har slitt med.

Jeg har jobbet alt fra 0 til 100 prosent. Det har vært mye utprøving i arbeidslivet både på ulike arbeidsplasser og med ulike arbeidstider. I perioder hadde jeg omtrent ingen fritid. Da jeg jobbet 100 prosent gikk all fritiden med til å ligge i senga og lade opp batteriene. Det gikk ikke lenge føre jeg gikk på en stor smell og ble sykemeldt i over 1 år. Jeg har også gått på noen smeller i ettertid.

Det at arbeidsevnen gradvis har sunket over mange år har vært et nederlag, men også en lettelse. Det å få tilbake fritiden og mer energi er helt fantastisk. Jobb er virkelig ikke alt og det kommer ikke først. Helsa og livet ditt kommer alltid først. Uten det er det ingenting annet som fungerer i lengden. Jeg er veldig fornøyd med tiden min i arbeidslivet. Selv om det også har vært vanskelige situasjoner og menneskemøter velger jeg se positivt på det. For det blir erfaringer og kunnskap du kan ta med videre å bruke godt! 14 år ca ble det i arbeidslivet. Takk for meg! Nå er det nye kapitler som står for tur! 

For mange mennesker er følelser, særlig de vonde vanskelig å akseptere. Vi vil liksom ikke ha noe med det å gjøre. Vi ønsker å ha det komfortabelt og ikke kjenne for mye på det ubehagelige. Hvis vi fra barndommen blir lært at følelser er noe negativt, vil hjernen prøve å beskytte oss mot det i fremtiden. Kroppen vil finne andre måter å håndtere følelser på som blir mye verre enn å faktisk la følelsene få sitt naturlige utløp.

Jeg har brukt lang tid på å forstå følelsene mine og hva de prøver å fortelle meg. Jeg har flyktet mye fra det vonde opp gjennom årene og hatt en kald og overfladisk attitude. Tenkt at det går over, det fikser seg. Men det gjør ikke det. De siste årene har jeg åpnet meg mer og fått startet å bearbeide traumer og innsett viktigheten av å kjenne på de vonde følelsene også. La de komme, la de være der og deretter passere! Når vi legger “lokk” på følelsene lar vi dem være i kroppen mye lenger enn nødvendig. Det beste er å deale med dem når de kommer så vil de også forlate kroppen raskere. Slipp følelsene fri! Vonde følelser som holdes i kroppen over tid prøver hele tiden å finne en vei ut. Det kan resultere i at vi lettere blir irriterte og overreagerer på små ting i hverdagen. Det kan gjøre oss nedstemte og deprimerte, skape uro, tankekjør, magetrøbbel, muskelspenninger som igjen skaper smerter i kroppen for å nevne noe. Muskelspenninger er et klassisk eksempel på hvordan kroppen fysisk holder følelser nede. Mens tankekjør/overtenking er en psykisk reaksjon hvor hjernen prøver å distrahere deg fra å kjenne etter. Som jeg nevner i avsnittet over, er dette alternative måter kroppen takler følelser på når følelsene ikke får sitt naturlige utløp.

Når barn ikke blitt møtt med forståelse og aksept rundt følelser får vi ungdom og voksene med mange utfordringer både fysisk og psykisk. Jeg tror mange av plagene vi har i dag har rot i barndommen. At vi aldri lærte å håndtere følelser på en god måte. Forstå hva det faktisk er og hva som skjer i kroppen og hjernen vår. For jeg har hørt mange voksene si: “Jeg orker ikke kjenne på det, følelser er bare tull” eller “Dette har jeg ikke tid til”. Mange flykter også gjennom å hele tiden holde seg opptatt. Det kan være å jobbe mye, trene eller andre aktiviteter man overdriver. Mens andre kan ty til rusmidler. På en eller annen måte prøver vi å distansere oss fra det. Hva du vil er en ting, men hvordan kroppen reagerer er noe helt annet. Følelser er en stor del av oss mennesker. Uansett hvor mye vi vil det eller ei. Jeg tror det er bedre å heller skaffe seg mer kunnskap. Heller prøv å forstå hva som skjer på innsiden så blir det ikke så ukjent å skummelt lenger. For det handler nok mye om nettopp det. At vi ikke vet og forstår hva som skjer med oss.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

For meg har gråt vært det vanskeligste utrykket for følelser. Jeg har ofte blitt sint eller irritert i stede for å gråte, men de fleste gangene har jeg egentlig vært lei meg, såret eller skuffa. Så for meg har gråt blitt løsningen på de fleste vonde følelser. Men for mange er det lettere å vise sinne eller irritasjon. Det er liksom mer akseptert i samfunnet. Gråt er for de fleste å vise seg på sitt aller mest sårbare. Men det skal sies at noen ganger føler man nok mer på sinne også, som i den mer eksplosive følelsen. Men her det viktig å holde tunga rett i munnen. Det har vært forsket mye på sinne og utagering. Hjelper det? Nei, det gjør det faktisk vondt verre. Jeg trodde også før at det hjalp å slå i veggen eller sparke i et tre. Men det gir bare mer tillatelse for vær gang og vi kan ende opp med et aggresjons problem og bli voldelige. Det er lov å tenke sinte tanker inn i hodet. Kanskje har man lyst til å dra til noen eller sparke noen midt i hakkadalen. Og det er helt normalt med slike tanker. Det er lov. Det er handlingene vi må være obs på her. Rope og skrike litt er også harmløst. Det er vanlig at følelser også skifter form. Skriket går ofte over i gråt.

Et lite sidesprang, men det er faktisk veldig vanlig å kjenne på flere følelser samtidig. Som sinne og kjærlighet eller frykt og begeistring som når du både gleder og gruer deg til noe. Det viktigste er å alltid la alle følelsene være tilstede. ikke tenkt at noen er mer riktige enn andre. Når du er sint på noen du også er veldig glad i er det mange som synes det er vanskelig. Gjerne får vi dårlig samvittighet når vi er sinte på noen vi er glad i. Men dette er kroppens måte å navigere på. Følelser er viktig informasjon. Den dårlige samvittigheten skal hindre deg i å gjøre noe du ville angret på. Dårlig samvittighet kommer også når uhellet først er ute og vi har gjort noe vi angrer på. Slik at vi får muligheten til å si unnskyld og rette opp igjen.

Høsten i 2022 ble jeg veldig dårlig psykisk. Hadde masse sterk angst og var deprimert. Det tok meg et halvt år ca. å komme meg på beina igjen. Jeg har av flere grunner valgt å kun dele denne historien med et fåtall. Men hva jeg lærte var først og fremst å gi totalt slipp på absolutt alt. Jeg var helt nødt til å akseptere situasjonen jeg var i, i stede for å kjempe i mot og flykte. Når det stormer som verst fungerer ikke alltid verktøyene vi har. Da handler det egentlig bare om å overleve og la tiden gå. For jo lenger tid som går fra det traumatiske inntraff jo mer vil traumet blekne. Kroppen har også sin egen helbredelsesprosess hvis vi også lar den være litt i fred i stede for å stresse med alt vi må gjøre for å bli frisk. Det ble en viktig lærdom for meg vert fal! Jeg var helt i panikk og trodde hele livet mitt var ødelagt og at jeg aldri ble frisk igjen. Det var ingen i hele verden som kunne overtale meg. Men du blir faktisk frisk igjen! Og veldig mange ting du kanskje irriterte deg over eller var opptatt av før blir helt borte. Du ser livet i et helt nytt perspektiv i forholdt til hva som er viktig og ikke viktig.

Jeg tror det er viktig på alle arenaer med mer kunnskap. For er det samme som går igjen gang på gang. Vi er redde for det ukjente. Det vi ikke vet noe om. Og det blir lettere å dytte det vekk, Finne unnskyldninger på hvorfor vi ikke forholder oss til det. Kroppen din skal du “bo” i hele livet. Vær smart å heller bli kjent med den. Ubehagelige situasjoner kommer vi ikke unna. Men vi kan redusere lengden på det! Og vi kan bli sterkere og mer robuste i møte med livets utfordringer.

Noen av menneskene jeg får inspirasjon fra er: Psykolog med sovepose, Henriette Lien og for øyeblikket hører jeg på podkasten”Mestre live” med Sandra Lyng og Torkil Færø. Dette er mennesker jeg velger å lære fra pluss at jeg også har mye personlig erfaring. Jeg har i tillegg lært av flinke leger, psykologer, coacher og andre terapiformer jeg har vært innom.

Førjulstiden med alt det innebærer er snart eller allerede i gang for mange. En tid som i teorien skal være hyggelig, avslappende og kos. Men som i praksis har lett for å eskalere til jag, mas og press. Vi skal gjerne gjøre mest mulig føre jul. Da skal alt liksom skje. Vi skal møte alle venner, familie, være med på aktiviteter, handle julegaver, bake, gjøre rent og lista er lang. Kravene har blitt høye. Hva vi forventer av oss selv.

Vært år ser jeg mange stressa og irriterte mennesker på juleshopping. Unger som gråter og vil hjem. Hvor har det blitt av kosen? Det hyggelige? Vi putter alt for mye inn i kalenderen vår. Og jeg har hørt flere si: ”jo det har vært hyggelig, men godt det er over” eller ” ja da overlevde vi denne jula også” Det er jo bare trist! Rett og slett trist og tragisk at det har blitt en slik trend. Mange blir utslitte og syke av jula. Men vi er vanedyr. Det er ikke bare å knipse med fingrene og gjøre en endring. Innkjørte livsmønstere trenger tid til å løsne og endre seg.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Sett deg ned å prøv å rydd plass i kalenderen til skogsturer og kos i sofakroken. Til alenetid, selvpleie, tid med kjæresten, og tid med barna om du har det. Tid er vel det viktigste du kan gi til både deg selv og andre. I stede for å ha et juletre som er så stappfylt med gaver at knapt stjerna synes. Sett av dager i kalenderen hvor du ikke har planer. Hvor det er rom for avslapping og det spontanitet.

Ja det vil koste å si nei til invitasjoner, droppe noen julegaver og aktiviteter. Men et sted må du begynne. Er du vane med å ha en fullstappet kalender så begynn med en dag i uka. En dag i uka som ikke er planlagt. Noen synes det er fint å lage en liste over uka eller måneden å skrive inn alle aktiviteter og gjøremål. Der etter kan du begynne å luke ut det minst viktige. Slik lager du plass. Det er en tilvenningssak akkurat som mye annet.

Jeg var ikke så glad i jula før av flere årsaker. Men jeg har lært meg etterhvert å lage min egen jul. En jul som jeg liker og kan glede meg til. Selv om jeg ikke har barn og er lite i jobb, må jeg også passe på dette. Når du har noen ekstra utfordringer i ryggsekken og i utgangspunktet er sensitiv for stress, mas og tidsfrister må du passe ekstra godt på. Finne balansen mellom aktiviteter og hvile.

Vær så snill å senk skuldrene og ta litt mer hennsyn til deg selv. Senk kravene. Du ER god nok! Når du tar mer vare på deg selv, får du mer energi og livsglede som igjen gjør det enklere å være der for andre. Det er det som er så fint. Det å ta vare på seg selv gir positive ringvirkninger. Kanskje dette er året hvor du tar det første skrittet? Mot en mer fredfull og harmonisk førjulstid. Lag en fin jul!

Jeg var en av outsiderne. Hadde få venner, var rar og sær som mange kalte det. Jeg var en av de som ble tatt ut av klassen for spesialundervisning, som fikk slippe deler av pensum fordi skolen ikke hadde tid til å vente på meg. Jeg hadde egen karakterbok hvor det sto eget opplegg bak nesten vær karakter.

Jeg har 3 diagnoser som ikke synes på utsiden lenger. Men som barn og frem til jeg begynte på skolen var disse diagnosene veldig synlige. Når ting ble vanskelig kunne jeg ofte bli utagerende å slå, sparke og si stygge ting til andre. Jeg var også veldig dominerende. Skulle ha kontroll på det rundt meg. Som for eks hva vi skulle leke og hva andre skulle si og gjøre. Særinteresser/aktiviteter ble også lagt merke til. Det var mye avvikende adferd.

Jeg var avhengig av mye veiledning på det sosiale. Ting som kom naturlig for andre måtte jeg bruke lenger tid på å lære. Det er mye som etter hvert går på auto for andre, men som jeg måtte gjøre det ”manuelt.” Det krever mye energi. Etter hvert som jeg ble eldre begynte jeg selv å legge merke til alt dette. At jeg skilte meg veldig ut fra de andre. Plutselig ble alt så tydelig. Dette ble grobunn for lav selvtillit og angst! Jeg begynte å skjule alt ved meg selv. Også det som var bra og det jeg var flink til. Jeg trodde alt ved meg selv var feil. Jeg ble den stille jenta som satt bakerst i klasserommet som ikke ville bli lagt merke til.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Jeg ble ikke så mye mobbet, men utestenging og baksnakking var det. Husker godt i gymtimene og skoleprosjekter hvor vi skulle gå sammen i grupper eller 2 og 2. Det var alltid jeg og et par til som ble stående igjen alene. Ingen ville være på lag/gruppe med oss. Selv om det ikke bare var meg som ble utenfor husker jeg godt at jeg syntes de andre alltid hadde noe de var bedre enn meg på. Jeg var liksom den dårligste av de dårlige. Jeg synes også det var flaut å måtte være på gruppe med noen andre som var utenfor. For da ble det jo enda tydeligere at jeg også var utenfor.

Da vi skulle ha valgfag på ungdomskolen valgte de fleste engelsk fordypning eller tysk. Så var det meg og et par andre som havnet på praktisk prosjekt arbeid. Det var helt uaktuelt for meg å velge engelsk eller tysk. For det var jeg ikke ”smart” nok til. Jeg hadde heller ikke lyst til å være på den lille gruppa med praktisk prosjektarbeid. Jeg husker også hvor flaut jeg synes det var å ha ekstra hjelp i timene hvor jeg var sammen med klassen. Når jeg ikke fikk med meg undervisningen kom min lærer bort for å hjelpe. Igjen ble det synlig at jeg skilte meg ut…

Ungdomskolen var ekstra tøff. I 2003 ble broren min alvorlig kreftsyk. Etter hvert ble mamma og pappa boende på sykehuset og jeg bodde hos min tante. Jeg var mye i min egen boble på denne tiden og skolen ble enda mer meningsløs. Det handlet bare om å fullføre. Jeg begynte også å gjøre mer opprør på skolen. Som å sette tegnestifter i stolene, tegne stygge ting på tavlen og gjemte meg for læreren i enetimene. Dette var nok en reaksjon på det som var vanskelig. Livet ble totalt snudd på hodet. Min bror Espen døde i 2005. Det tok mange år føre vi kom tilbake til en tilnærmet normal hverdag igjen. Når du opplever slike traumer i ungdomsårene setter det varige spor. Ungdomsårene er da vi utvikler oss mest, men for meg handlet det mest om å overleve. Når hjernen går inn i overlevelses modus er det mye annet som stopper opp.

Vgs ble et vendepunkt. Jeg begynte på en videregående skole med tilrettelagt undervisning. Her møtte jeg flere med utfordringer. jeg så for første gang et flertall av mennesker som var mer lik meg. mennesker med ulike utfordringer både faglig og sosialt. For meg var det et stort lyspunkt. Jeg fikk venner og følte tilhørighet. Det ble mye fokus på det sosiale og den faglige delen kokte rett og slett litt bort i kålen. For meg var det helt avgjørende å kunne begynne å bygge gode relasjoner med gjevnaldere.

Jeg tok nok igjen en del av mine tapte år som ungdom på vgs. sugde til meg alt som var positivt. Det å få oppmerksomhet fra andre og bli sett ble nesten som en rus. Etter hvert fikk festlivet også en stor plass. En flukt fra det vonde og en boost for selvtilliten. Nå handlet det bare om å ha det gøy. Jeg var mye sosial. Etter jeg fikk lappen, hang jeg mye rundt i byen med venner i ukedagene og helgene var det full fart og fest. det ble mye prøving og feiling på veien videre! Det å finne balanse mellom sin egen verdi og andres. Finne ut hva jeg står for og hvem jeg vil være i møte med andre mennesker.

Det ble ikke noe fagbrev fra vgs. Men når jeg tenker tilbake på skolegangen er det ikke det faglige som var viktigst for meg. Det viktigste jeg lærte var å være i relasjon med andre mennesker, skaffe meg venner, vise respekt og omtanke, bli selvstendig, bygge selvtillit og takle kriser og motstand. Bli kjent med meg selv. Alt som handler om det mellommenneskelige. Det er så mye fokus på hva og hvor fort barn og unge skal lære. Jeg har ikke møtt mange voksene som ikke kan regne, lese eller skrive. Men jeg har møtt mange voksene mennesker som ikke klarer å være i relasjon med andre. Som dømmer, mobber og utestenger.

Så kanskje trenger vi noen nye fag i skolen? Jeg vet det har vært etterlyst psykisk helse som eget fag, men usikker på om det faktisk har tredd i kraft? Men også økonomi, bygge gode relasjoner og mer kunnskap om sosiale spilleregler burde få mer plass! For ingen fag blir gøy å lære om du ikke har venner og føler tilhørighet. Det blir en lang og ensom reise!

Jeg vil gjerne avslutte med å gi en stor takk til alle lærere som var der for meg. Og ikke minst mine foreldre, som brukte mye tid på lekser sammen med meg. Selv om dette var en vanskelig tid, var dere en trygghet i det utrygge. Det er krevende å jobbe med/være foreldre til barn med utfordringer. Være der å lese og tolke oss. Men dere gjør en av de aller viktigste jobbene! Dere er der i den mest sårbare tiden og når grunnmuren for resten av livet skal bygges. Takk for at dere var dere!

Hvorfor er det så vanskelig å bre si nei takk? Når vi blir invitert i en sosial sammenkomst eller andre aktiviteter. Noen ganger har man jo bare ikke lyst. Det tenger ikke være en dyp og viktig grunn. Noen ganger har du kanskje bare lyst til å være med deg selv eller samboeren. Se en film i sofakroken eller bare drive med dine egne ting. Og vi har alle et ulikt sosialt behov. Selv er jeg veldig jatakk begge deler. Men jeg har kjent mye på forklarings behov. Redd for at andre skal tro jeg ikke liker dem eller at det er noe galt på ett eller annet plan om jeg bare takker nei til noe uten å oppgi en god grunn.

Det handler mye om å bygge gode relasjoner med andre. At du rett og slett kan stole på de rundt deg. At det er greit å bare si ”nei, i kveld vil jeg være hjemme å slappe av”. Eller ”’nei det passer dessverre ikke i dag.” Hvis det ikke er greit for andre å få dette svaret tenker jeg at utfordringen ligger hos dem å ikke deg. For mennesker som vil deg vel, vil forstå. De vil forstå dine valg og behov uten å stille spørsmål eller gi negative tilbakemeldinger. Vi har vel alle fått høre disse frasene: ”Jo, kom igjen aa, ikke vær kjedelig”, ”Ikke vær festbrems nå” eller ” hvorfor ikke, hva skal du a?” Som om det er bestemt på forhånd at hvis du svarer nei så er det fordi du skal noe annet. Og gjerne noe som bør være viktigere.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

De som ikke forstår eller respekterer dine behov, er vel heller ikke verdt å bruke tiden sin på tenker jeg. Da er man rett og slett for ulike og det er også helt greit. Ikke alle kan klaffe, det ville vært veldig rart. Det er meningen at vi skal vokse og utvikle oss gjennom livet og at vi noen ganger vokser fra hverandre er helt normalt. Noen mennesker er med deg hele livet mens andre vil komme og gå.

Ordet angst betyr det samme som frykt og blir gjerne mer brukt når det er snakk om en overdreven frykt eller frykt for noe som ikke er farlig. Når vanlig frykt, bekymring og stress blir til sykdom og begynner å hindre deg i hverdagen. Det er viktig å understreke at frykt oppleves likt for alle uansett hva de er redde for. Det er de samme prosessene som skjer i kroppen. 

Det er lett å si til noen at de skal ta seg sammen. Fortelle dem at dette ikke er farlig. Ofte vet den som har angst at det ikke er farlig, men tanker og følelser spiller ikke alltid på lag. Jeg kan si til meg selv at dette er ikke farlig, men kroppen reagerer likevel på fare og vi får alle de kroppslige symptomene. Det skjer en ”feilkobling” i hjernen rett og slett. Falsk alarm.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Når vi går tilbake i tid så var det de som lærte seg å frykte som overlevde. Frykt er et urinstinkt som skal hjelpe oss. I steinalderen handlet det primært om å jakte og beskytte familien. Det var livsviktig at kroppen reagerte på fare. Så hva skjer egentlig i kroppen når hjernen tolker en situasjon som farlig?

Fight, flight or freeze er et utrykk sikkert flere har hørt om. Jeg skal gå litt inn på de.

Kamp/flukt instinktet: Hjertet slår raskere og hardere, noe som kan oppleves ubehagelig. Dette er for å pumpe blodet fortere ut i kroppen som gir mer oksygen til muskelvevet, som er helt nødvendig når du skal kjempe eller flykte. Pusten går også raskere for å skaffe mer oksygen. Dette kan forårsake kvelingsfornemmelser og noen ganger blir pusten ugjevn og vi kan begynne å hyperventilere. Helt ufarlig, men som kan oppleves skremmende. Svimmelhet og forvirring er også normalt. Hele fordøyelsessystemet sinkes slik at denne energien kan gå til musklene. Dette gir ofte kvalme og en tung følelse i magen. Diare og oppkast kan også forekomme slik at det som ellers ville tynget kroppen kan tømmes.

Frys er også en reaksjon på fare. Den kan inntreffe om det ikke er rom eller føles naturlig å flykte eller kjempe. Denne går ut på å spille død eller kamuflere seg. Pust og puls senkes og du blir blek i huden. Kortvarig tap av bevissthet kan også oppstå samt svimmelhet og piping i ørene.

Det skjer mange kjemiske prosesser i kroppen og en mengde ”stresshormoner” som kortisol, adrenalin og noradrenalin skilles ut. Disse stoffene flyter gjerne rundt i kroppen en stund etter at ”faren” er over også. Så det kan føles som angsten fortsatt sitter i kroppen selv om du ikke er redd mer.

Det er altså mye smerter og ubehag som følger med angst. Hele kroppen er i alarmberedskap. Den som har angst opplever ofte å være helt utslitt når det er over. Fordi kroppen har brukt opp alt av energi. Ikke alle er klar over at det er angst de har og derfor er det ekstra skremmende å kjenne på symptomene. Et kjent fenomen er at flere drar på legevakta fordi de tror de har hjerteinfarkt. Det sier litt om hvilke krefter som herjer i kroppen.

Men hvorfor er noen redde for ting som ikke er farlige? Hvor kommer det fra? Det handler ofte om assosiasjoner og triggere. Altså at situasjoner eller ting minner om noe du har opplevd som skremmende eller ubehagelig før. Det trenger ikke alltid handle om at du tror liv eller helse står i fare. Det kan også være en opplevelse du ble sint, såret eller flau over. Egentlig en hvilken som helst vond opplevelse. Hjernen vil alltid prøve å beskytte deg og noen ganger blir den lurt. Hjernen vår husker også det negative lettere enn det positive. Som igjen er en funksjon som skal beskytte oss mot fremtidige farer. Arv er også en faktor. Som gjør at noen vil være mer disponible fra de er født.

Mye angst har grobunn i barndommen hvor vi er veldig motakelige for alt som skjer rundt oss. Vi har ikke evnen til å forstår bakgrunnen til hvorfor ting skjer. Til å reflektere eller ha selvinsikt. Vi bare tar inn opplevelsene og føler på dem. Mobbing, traumer, utestenging, vold og overgrep er sterke faktorer til angst senere i livet. Overlevelses instinktet vårt er veldig kraftig og har vi opplevd mye vondt og utfordrende er det kanskje ikke så rart vi blir mer sårbare?

Jeg håper flere kan forstå hva angst faktisk er. Dette er ikke tull og tøys. Når du ser deg selv i speilet er du så ufattelig mye mer enn bare det øyet kan se. Hele kroppen din lever på innsiden og det er millioner av prosesser som foregår. Selv har jeg tidligere i livet gått i en del forskjellig terapi for angst og har valgt å lytte til flinke og erfarende leger, psykologer og andre behandlere. 

Prøv å møt deg selv og andre med litt mer åpenhet og nysgjerrighet. Møter du et menneske som er redd for noe du synes er rart eller unødvendig, prøv å tenk tilbake på noe du selv har vært redd for. Det menneske du står ovenfor kjenner på akkurat de samme følelsene! Kanskje er dere ikke så ulike likevel. 

Det har blitt mye fokus på hvordan vi på best mulig måte kan takle hverdagen. Hvordan vi kan si fullstendig farvel til angst, stress, negative tanker osv. Og jeg brenner jo for det selv. Hvordan vi tar vare på den psykiske helsa vår.

Men… I det siste når jeg har skrolla på sosiale medier har jeg kjent på at det rett og slett kan bli litt mye. Litt gjentagende. Lei av å høre de samme frasene om alt du må gjøre for å få det fint. Det florerer av apper og kurser for stressmestring, mindfulness, meditasjon, hverdagslykke , indre ro osv.. Så hva skjer? Har det blitt litt mye mas og nesten litt press om å ha det så fint og flott hele tiden? Må vi hele tiden ha det bra? Må alt være på stell for at livet skal være fullverdig? Jeg bare tenker høyt.

Jeg drar ikke alt over en kam. Det finnes mye bra veiledning og terapi, men en del av reklamen der ute og kanskje særlig på sosiale medier kan virke stressende. Det er et snev av jag og press over det.. Og da tenker jeg at det fort kan virke mot sin hensikt.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Er det ikke lov å bare ha en dårlig dag? uten at det er sykdom.. Det er ikke noe galt med deg om du kjenner deg trist eller bekymret en dag eller en periode i livet.  Eller en periode med mindre motivasjon, energi, sosialt behov osv. Så lenge det negative ikke tar over og blir kronisk. Jeg tror det er viktig å tillate seg å ha dårlige dager. Kjenne litt på det kjipe. Være litt trist. Gråt om du vil. For det kan skape angst og bekymring om vi tror at livet hele tiden skal være solskinn!

Det handler mye om balanse. For liver er faktisk ikke en dans på roser hele tiden. Senk skuldrene, aksepter og gi rom for det negative, men lære å gjenkjenne når det tar for stor plass. Når det blir flere dårlige dager enn gode. Når det hindrer deg i hverdagen og til å gjøre det du har lyst til. Da kan det være lurt å ta en tur til lege eller annen behandler du føler deg trygg på. 

En veldig usunn trend sniker seg mer og mer frem i lyset. Vi er fler som både ser og kjenner på det. Tid. Tiden strekker ikke til lenger. Mange løper og jager etter klokka fra morgen til kveld. Folk er utslitte. Har ingen energi etter jobb og kolapser ofte på sofaen med en dårlig tv serie. Det er ikke lenger tid til å ta vare på seg selv. Hva gjør det med helsa vår? Hva gjør det med barna som vokser opp i et samfunn hvor alt skal gå fort?

Penger, status og materielle ting får alt for mye plass. Vi er nødt til å justere ned krav og forventinger til både oss selv og andre. 

Jeg husker da jeg vokste opp. Vi dro på turer i skogen med bål eller matpakke. Titta og lærte om dyr og planter. Om sommeren gikk turene mye til svenskekysten. Jeg elsket å gå i fjæra og bare drømme meg bort. Se på alt som krøp og kravla. Var det dårlig vær var vi sammen i familien. Spilte brettspill, Nintendo eller bare så en film i sofakroken. Det var ikke behov for masse dyre fancy leker eller sydenturer. Også holdt det med en organisert fritidsaktivitet i uka. Det var også nesten alltid hjemmelaget middag.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Mine foreldre valgte denne tiden ovenfor penger. Så vi hadde ikke all verdens råd da jeg vokste opp. Men ingen verdens penger kan erstatte slike gode barndomsminner. Det handler om nærhet og tilstedeværelse. 

I dag skal alt gå fort. Og det finnes så uendelig mange valgmuligheter. Både innen utdannelse, jobb, fritidsaktiviteter, reisemuligheter og i det hele tatt. Jeg tror mange voksene har blitt redde for å ikke få nok utbytte av livet. Og redde for å ikke gi barna nok opplevelser. Har det rett og slett blitt for mye av det gode? Drukner vi helt i vår egen verden? Den som vi selv skaper… For mens vi løper etter alt vi vil oppleve, mister vi selve livet på “veien”

Jeg hører fra både mødre, lærere, ansatte fra barnehager og skoler som forteller hva som ofte er barnas beste minner. Og det er nettopp disse nære og enkle tingene. Det er mye av det samme som jeg opplevde da jeg var barn. Det får meg til å reflektere. Jeg har ikke barn selv, men jeg har jo selv vært et barn! 

Dette jaget og maset som har blitt skaper bare sykdom og sykemeldinger. Vi er ikke skapt for å springe i et hamsterhjul dag etter dag verken vi voksene eller barn. Vi trenger pauser! Hjernen trenger pauser for å bearbeide og sortere inntrykk og kroppen trenger hvile. Vi trenger dager innimellom hvor det ikke er planer. Rom for det spontane. Noe av det som skaper mest glede og de beste minnene er nettopp det som ikke er planlagt! For da har vi heller ingen forventninger. 

Noe av det viktigste for barn er frilek. Muligheten til å være nysgjerrig og utforske. Det er kjempe viktig for læring på de aller fleste arenaer. Og dette vil mest sannelig resultere i mer kreative, robuste og balanserte ungdom og voksene. Det vi lærer og opplever i barndommen tar vi med oss videre. Det blir grunnmuren i livene våre.

Jeg har alltid vært veldig mottakelig for andres energi. Følsom på stemning og tone, ikke så mye ordene som blir sakt. Kan overtenker rundt samtaler og kanskje legger til en betydning som ikke er der, som igjen gjør at jeg tar valg ut i fra det. Har ofte kjent på at det er en svakhet å være så følsom, at jeg burde ta meg sammen. Hvor ofte har du ikke hørt selv eller noen si til andre at dem ikke skal ta ting så personlig? Eller ikke være så følsomme?

Det er noe jeg fortsatt kjenner på, at jeg ikke alltid tåler så mye. Men jeg har blitt bedre på å gjenkjenne hva som har med meg og gjøre og hva som er andres kamper, sannheter og ønsker. Lært å gjenkjenne om andres reaksjoner står i stil til mine handlinger. Men det betyr ikke at det ikke går innom meg. Og jeg må stadig minne meg selv på det. 

Still deg selv spørsmål ved andres adferd. Ofte kan svarene være til hjelp. Det har i hvert fal hjulptet meg mye til å forstå at ikke alt handler om meg. Veldig lite andre folk sier og gjør er pga deg. Om noen behandler deg dårlig eller urettferdig er det ofte fordi den personen ikke har det bra selv. Det er ikke en unnskyldning, men det er en forklaring.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Det handler om å være i kontakt med seg selv. Det er ikke så lett å møte andres følelser om du ikke klarer å møte dine egne. Selv om jeg har mye fokus på følelser og bevissthet er dette også noe jeg synes er vanskelig. For det er det. Det er det for alle. Det å bli bevist, sette seg ned å kjenne på egne følelser kan være veldig vondt, skremmende og voldsomt. Finnes det virkelig så mye kraft inn i oss?

Når vi tillater oss selv å kjenne på følelser som gråt, sinne, redsel, skuffelse så frigjør vi kroppen for disse følelsene og vil raskere føle oss bedre! Jeg har selv ignorert mange følelser gjennom livet og trodd at det går over. Til slutt blir det veldig “fult” om vi ikke bearbeider under veis. Det kan resultere i sinne, bitterhet, muskelsmerter, depresjoner og angst. Dette er rett og slett kroppen som sier i fra at den ikke har det bra!

Det å være følsom har begynt å gi meg mer enn det tar. Når du blir trygg i deg selv er det mye lettere å møte andres følelser. Men det har jo ikke kommet gratis. Men for meg har det vært verdt å ta opp kampene og den eneste riktige veien. Jeg har blitt veldig raus og ydmyk. Mer enn kanskje mange synes er innafor. Jeg prøver å møte andres negative energi med vennlighet. For jeg vet at det er en vanskelig kamp å stå i.