Jeg har både Autisme og ADHD. 2 diagnoser som ofte kan henge sammen og vil gjerne helt forskjellige ting. Det å ha denne kombinasjonen kan være veldig utfordrende. De er ikke alltid venner kan du si. Det er som å bli dratt vær arm i 2 ulike retninger.
ADHD: Jeg vil ofte veldig mye, har mange planer og drømmer. Vil være mer sosial og synes ofte jeg ikke strekker til. Det er også vanskelig å holde fokus og være effektiv i en hverdag. Planlegging og struktur krever mer. Vi med ADHD sliter også med å sortere informasjonen vi tar inn. Det blir lett kaos i hodet. Jeg er utolmodig. Ønsker ofte å bli fort ferdig med prosjekter og gjøremål. Et annet kjent fenomen er at det er vanskelig å starte og vanskelig å avslutte ting.
Autisme: Vil ha det rolig og forutsigbart. Jeg blir ofte sliten av disse ADHD innfallene. Særlig etter en sosial sammenkomst eller fest. I min sirkel hvor jeg er trygg er jeg ofte den som byr mye på meg selv og er utadvendt. Ler og tuller mye! Og jeg har det veldig bra med det, men trenger desto mer ladetid etterpå. Mer alenetid. Og dette kan være utrolig kjedelig å måtte ta hensyn til noen ganger. For det er ikke bare det sosiale som krever mer. Det er egentlig alt som skjer rundt meg. For jeg mangler det filteret hvor uviktig informasjon og inntrykk filtreres bort. Jeg tar inn alt. Så det skal ikke alltid så mye til i en hverdag før begeret renner over. Det er særlig vanskelig å takle forandring, nye ting og gjerne om dette kommer brått på!
Jeg har måtte lære å finne en balanse mellom ytterpunktene. Lære å sette grenser og prioritere de tingene som gir meg mest påfyll! Bli kjent med seg selv. I dårlige perioder ligger jeg mye. På sofaen eller i senga. Kroppen føles tung og i hodet er det bare kaos. Det blir en utfordring å komme seg gjennom hverdagene med alt det innebærer. Husarbeid, dra på butikken og lage middag blir et stort tiltak. Struktur og rutiner rakner. Bekymringstanker, angst og stress føler ofte med her.
Jeg merker veldig stor forskjell på når jeg tar vare på meg selv og ikke. Jeg har blitt veldig bevist på egen verdi. Det å sette grenser og si nei. Det kan ofte koste kommentarer og rare blikk fra andre. Men dette er mest sansynlig mennesker som ikke har fulgt din reise og kjenner din bakgrunn. Eller mennesker som bare har gjort seg opp en mening på forhånd. Uansett, er de som dømmer, som ikke ønsker å lytte eller forstå kanskje ikke mennesker du skal ha så nært i livet. Derfor er det heller ikke så viktig hva de måtte mene og tro! Takket være den gode jobben jeg har gjort med å tilrettelegge livet mitt, skaffet meg nok kunnskap og lytter til kroppen har jeg uten tvil flest gode perioder. Det kan nok være lett for andre å dømme som bare ser et lite glimt fra livet ditt hvor alt tilsynelatende virker bra. De ser ikke deg når du ligger utslitt hjemme i senga. Eller sitter med angst og uro fordi du skal ut på butikken å handle mat. Mange av de vi møter, enten på arbeidsplassen, på kjøpesenteret eller andre sosiale arrangementer ser deg som oftest når du er på overskuddsiden.
Det å leve med diagnoser som ikke synes på utsiden kan være ekstremt krevende. Jeg har kjent mye på forklaringsbehov. Redd for å bli misforstått. I arbeidslivet har ofte folk lurt på hvorfor jeg er tilknyttet NAV, Hvorfor jeg ikke har utdannelse eller kan jobber mer. Mange og særlig jenter med disse diagnosene er vanvittig gode til å maskere. Flere får ikke diagnosene før i godt voksen alder. Hvor de ofte er så utslitte at en utredning tvinger seg frem. Jeg fikk mine da jeg var i slutten av 20 årene. Frem til det har Tourettes diagnosen vært svaret på alt jeg har slitt med.
Jeg har jobbet alt fra 0 til 100 prosent. Det har vært mye utprøving i arbeidslivet både på ulike arbeidsplasser og med ulike arbeidstider. I perioder hadde jeg omtrent ingen fritid. Da jeg jobbet 100 prosent gikk all fritiden med til å ligge i senga og lade opp batteriene. Det gikk ikke lenge føre jeg gikk på en stor smell og ble sykemeldt i over 1 år. Jeg har også gått på noen smeller i ettertid.
Det at arbeidsevnen gradvis har sunket over mange år har vært et nederlag, men også en lettelse. Det å få tilbake fritiden og mer energi er helt fantastisk. Jobb er virkelig ikke alt og det kommer ikke først. Helsa og livet ditt kommer alltid først. Uten det er det ingenting annet som fungerer i lengden. Jeg er veldig fornøyd med tiden min i arbeidslivet. Selv om det også har vært vanskelige situasjoner og menneskemøter velger jeg se positivt på det. For det blir erfaringer og kunnskap du kan ta med videre å bruke godt! 14 år ca ble det i arbeidslivet. Takk for meg! Nå er det nye kapitler som står for tur!