Jeg har både Autisme og ADHD. 2 diagnoser som ofte kan henge sammen og vil gjerne helt forskjellige ting og har ulike behov. Det å ha denne kombinasjonen kan være veldig utmattende. De er ikke alltid venner kan du si.
ADHD: Jeg vil ofte veldig mye, har mange planer og drømmer. Vil være mer sosial og synes ofte jeg ikke strekker til. Girer meg lett opp. Det er også vanskelig å holde fokus og være effektiv i en hverdag da planlegging og struktur krever mer, for vi med ADHD sliter gjerne med å sortere informasjonen vi tar inn. Det blir lett kaos i hodet lg da stopper det meste opp. Jeg er også ofte utolmodig og vil bli fort ferdig med prosjekter og gjøremål. Det blir en stress belastning for kroppen så jeg fokuserer mye på mindfulness og pust og har med årene blitt ganske bevist på det.
Autisme: Vil ha det rolig og forutsigbart. Jeg blir ofte sliten av disse ADHD innfallene. Særlig etter en sosial sammenkomst eller fest. I min sirkel hvor jeg er trygg er jeg ofte den som byr mye på meg selv og er utadvendt. Ler og tuller mye! Og jeg har det veldig bra med det, men trenger desto mer ladetid etterpå. Mer alenetid. Og dette kan være utrolig kjedelig å måtte ta hensyn til noen ganger. For det er ikke bare det sosiale som krever mer. Det er egentlig alt som skjer rundt meg. For jeg mangler det filteret hvor uviktig informasjon og inntrykk filtreres bort. Jeg tar inn alt og blir fort overstimulert av sanseinntrykk. Så det skal ikke alltid så mye til i en hverdag før begeret renner over. Endring i planer og nye ting er også vanskelig, serlig om det kommer brått på.
Jeg har måtte lære å finne en balanse mellom ytterpunktene. Mellom aktivitet og hvile. Lære å sette grenser og prioritere de tingene som gir meg mest påfyll. I dårlige perioder ligger jeg mye. På sofaen eller i senga. Kroppen er utslitt og i hodet er det bare kaos. Hverdagslige ting blir en utfordring som for eks husarbeid, dra på matbutikken og lage middag. Struktur og rutiner rakner. Når jeg er soppas sliten er jeg også mer sårbar og mottagelig for bekymringstanker, angst og stress.
Jeg merker veldig stor forskjell på når jeg tar vare på meg selv og når jeg ikke gjør det. Jeg har blitt veldig bevist på forebygging og egen verdi. Det å sette grenser og si nei. Det kan ofte koste kommentarer og rare blikk fra andre. Men dette er mest sansynlig mennesker som ikke har fulgt din reise og kjenner din bakgrunn. Eller mennesker som bare har gjort seg opp en mening på forhånd. Uansett, er de som dømmer, som ikke ønsker å lytte eller forstå kanskje ikke mennesker du skal ha så nært i livet heller. Takket være den gode jobben jeg har gjort med å tilrettelegge livet mitt, skaffet meg nok kunnskap og lytter til kroppen har jeg uten tvil flest gode perioder. Det kan nok være lett for andre å dømme som bare ser et lite glimt fra livet ditt hvor alt tilsynelatende virker bra. De ser ikke deg når du ligger utslitt hjemme i senga. Eller sitter med angst fordi du skal ut på butikken. Mange av de vi møter, enten på arbeidsplassen, på kjøpesenteret eller andre sosiale arrangementer ser deg som oftest når du er på overskuddsiden.
Det å leve med diagnoser som ikke synes på utsiden kan være ekstremt krevende. Jeg har kjent mye på forklaringsbehov. Redd for å bli misforstått. I arbeidslivet har ofte folk lurt på hvorfor jeg er tilknyttet NAV, Hvorfor jeg ikke har utdannelse eller kan jobber mer. Mange og særlig jenter med disse diagnosene er vanvittig gode til å maskere. Flere får ikke diagnosene før i godt voksen alder. Hvor de ofte er så utslitte at en utredning tvinger seg frem. Jeg fikk mine da jeg var i slutten av 20 årene.
Jeg har jobbet alt fra 0 til 100 prosent. Det har vært mye utprøving i arbeidslivet både på ulike arbeidsplasser og med ulike arbeidstider. I perioder hadde jeg omtrent ingen fritid. Da jeg jobbet 100 prosent gikk all fritiden med til å ligge i senga og lade opp batteriene. Det gikk ikke lenge føre jeg gikk på en stor smell og ble sykemeldt i over 1 år. Jeg har også gått på noen smeller i ettertid.
I dag er jeg uføretrygdet. Arbeidsevnen har gradvis sunket over mange år. Det er flere faktorer som spiller inn, men kanskje det viktigste å nevne er det stresset du bærer rundt egen identitet. Å alltid være i mindretall. Du er hun med diagnoser, hun som går på nav, hun med psykiske utfordringer. Husker jeg alltid ble så glad når jeg møtte noen likesinnede. Noen å speile seg i. Kanskje delte vi samme diagnose, var barnløse eller i det minste den følelsen av å være annerledes på ett eller annet plan. Den sosiale tilhørighets følelsen er helt vesentlig på en arbeidsplass. Selv om det er mange hyggelige mennesker som er inkluderende og aksepterer deg så er det noe helt annet å dele de grunnleggende delene av livet som handler om hvem vi er. Hva vi føler, hvordan vi opplever omgivelsene og sanser verden! Det er kanskje min største oppdagelse i livet.
Jeg vet ikke hva fremtiden bringer, men nå for tiden fokuserer jeg mest på egne interesser og helse. Jeg kan kanskje ikke bidra så mye i det ordinære arbeidslivet, men jeg har mye å gi når det kommer til det kunstneriske utrykket, være et medmenneske, lytte, inkludere og være med på å skape et varmere samfunn. Dele viktig kunnskap og erfaring rundt mental helse og gi et ærlig utrykk for hvordan livet kan oppleves. Vi lever i et samfunn hvor mye handler om fasader og det overfladiske. Det er mange som gjør en viktig jobb ut i det ordinære arbeidslivet, men jeg vil løfte frem denne andre gruppen som jeg selv er en del av som minst like viktig. Vi trenger alle for at det store puslespillet skal være helt!
0 kommentarer
