Jeg var en av outsiderne. Hadde få venner, var rar og sær som mange kalte det. Jeg var en av de som ble tatt ut av klassen for spesialundervisning, som fikk slippe deler av pensum fordi skolen ikke hadde tid til å vente på meg. Jeg hadde egen karakterbok hvor det sto eget opplegg bak nesten vær karakter.
Jeg har 3 diagnoser som ikke synes på utsiden lenger. Men som barn og frem til jeg begynte på skolen var disse diagnosene veldig synlige. Når ting ble vanskelig kunne jeg ofte bli utagerende å slå, sparke og si stygge ting til andre. Jeg var også veldig dominerende. Skulle ha kontroll på det rundt meg. Som for eks hva vi skulle leke og hva andre skulle si og gjøre. Særinteresser/aktiviteter ble også lagt merke til. Det var mye avvikende adferd.
Jeg var avhengig av mye veiledning på det sosiale. Ting som kom naturlig for andre måtte jeg bruke lenger tid på å lære. Det er mye som etter hvert går på auto for andre, men som jeg måtte gjøre det ”manuelt.” Det krever mye energi. Etter hvert som jeg ble eldre begynte jeg selv å legge merke til alt dette. At jeg skilte meg veldig ut fra de andre. Plutselig ble alt så tydelig. Dette ble grobunn for lav selvtillit og angst! Jeg begynte å skjule alt ved meg selv. Også det som var bra og det jeg var flink til. Jeg trodde alt ved meg selv var feil. Jeg ble den stille jenta som satt bakerst i klasserommet som ikke ville bli lagt merke til.
Jeg ble ikke så mye mobbet, men utestenging og baksnakking var det. Husker godt i gymtimene og skoleprosjekter hvor vi skulle gå sammen i grupper eller 2 og 2. Det var alltid jeg og et par til som ble stående igjen alene. Ingen ville være på lag/gruppe med oss. Selv om det ikke bare var meg som ble utenfor husker jeg godt at jeg syntes de andre alltid hadde noe de var bedre enn meg på. Jeg var liksom den dårligste av de dårlige. Jeg synes også det var flaut å måtte være på gruppe med noen andre som var utenfor. For da ble det jo enda tydeligere at jeg også var utenfor.
Da vi skulle ha valgfag på ungdomskolen valgte de fleste engelsk fordypning eller tysk. Så var det meg og et par andre som havnet på praktisk prosjekt arbeid. Det var helt uaktuelt for meg å velge engelsk eller tysk. For det var jeg ikke ”smart” nok til. Jeg hadde heller ikke lyst til å være på den lille gruppa med praktisk prosjektarbeid. Jeg husker også hvor flaut jeg synes det var å ha ekstra hjelp i timene hvor jeg var sammen med klassen. Når jeg ikke fikk med meg undervisningen kom min lærer bort for å hjelpe. Igjen ble det synlig at jeg skilte meg ut…
Ungdomskolen var ekstra tøff. I 2003 ble broren min alvorlig kreftsyk. Etter hvert ble mamma og pappa boende på sykehuset og jeg bodde hos min tante. Jeg var mye i min egen boble på denne tiden og skolen ble enda mer meningsløs. Det handlet bare om å fullføre. Jeg begynte også å gjøre mer opprør på skolen. Som å sette tegnestifter i stolene, tegne stygge ting på tavlen og gjemte meg for læreren i enetimene. Dette var nok en reaksjon på det som var vanskelig. Livet ble totalt snudd på hodet. Min bror Espen døde i 2005. Det tok mange år føre vi kom tilbake til en tilnærmet normal hverdag igjen. Når du opplever slike traumer i ungdomsårene setter det varige spor. Ungdomsårene er da vi utvikler oss mest, men for meg handlet det mest om å overleve. Når hjernen går inn i overlevelses modus er det mye annet som stopper opp.
Vgs ble et vendepunkt. Jeg begynte på en videregående skole med tilrettelagt undervisning. Her møtte jeg flere med utfordringer. jeg så for første gang et flertall av mennesker som var mer lik meg. mennesker med ulike utfordringer både faglig og sosialt. For meg var det et stort lyspunkt. Jeg fikk venner og følte tilhørighet. Det ble mye fokus på det sosiale og den faglige delen kokte rett og slett litt bort i kålen. For meg var det helt avgjørende å kunne begynne å bygge gode relasjoner med gjevnaldere.
Jeg tok nok igjen en del av mine tapte år som ungdom på vgs. sugde til meg alt som var positivt. Det å få oppmerksomhet fra andre og bli sett ble nesten som en rus. Etter hvert fikk festlivet også en stor plass. En flukt fra det vonde og en boost for selvtilliten. Nå handlet det bare om å ha det gøy. Jeg var mye sosial. Etter jeg fikk lappen, hang jeg mye rundt i byen med venner i ukedagene og helgene var det full fart og fest. det ble mye prøving og feiling på veien videre! Det å finne balanse mellom sin egen verdi og andres. Finne ut hva jeg står for og hvem jeg vil være i møte med andre mennesker.
Det ble ikke noe fagbrev fra vgs. Men når jeg tenker tilbake på skolegangen er det ikke det faglige som var viktigst for meg. Det viktigste jeg lærte var å være i relasjon med andre mennesker, skaffe meg venner, vise respekt og omtanke, bli selvstendig, bygge selvtillit og takle kriser og motstand. Bli kjent med meg selv. Alt som handler om det mellommenneskelige. Det er så mye fokus på hva og hvor fort barn og unge skal lære. Jeg har ikke møtt mange voksene som ikke kan regne, lese eller skrive. Men jeg har møtt mange voksene mennesker som ikke klarer å være i relasjon med andre. Som dømmer, mobber og utestenger.
Så kanskje trenger vi noen nye fag i skolen? Jeg vet det har vært etterlyst psykisk helse som eget fag, men usikker på om det faktisk har tredd i kraft? Men også økonomi, bygge gode relasjoner og mer kunnskap om sosiale spilleregler burde få mer plass! For ingen fag blir gøy å lære om du ikke har venner og føler tilhørighet. Det blir en lang og ensom reise!
Jeg vil gjerne avslutte med å gi en stor takk til alle lærere som var der for meg. Og ikke minst mine foreldre, som brukte mye tid på lekser sammen med meg. Selv om dette var en vanskelig tid, var dere en trygghet i det utrygge. Det er krevende å jobbe med/være foreldre til barn med utfordringer. Være der å lese og tolke oss. Men dere gjør en av de aller viktigste jobbene! Dere er der i den mest sårbare tiden og når grunnmuren for resten av livet skal bygges. Takk for at dere var dere!
